Råvarelageret som kan ta fyr

For de fleste av oss er brukte batterier småting som samler seg i skuffer, poser og bodhyller. For biloppsamlere, verksteder, transportselskaper og maritime aktører er batterier noe helt annet. De kan veie flere hundre kilo, inneholde høy spenning og kreve spesialkompetanse før de kan flyttes, lagres eller tas fra hverandre.

Hydrovolt bygger forretningsmodell i dette rommet. Inn kommer et krevende avfallsproblem, og ut skal det komme nikkel, kobolt, litium, aluminium og kobber som kan brukes på nytt. Den korte versjonen er fristende enkel: Batteriet er brukt opp, materialene ligger der inne, og noen får ta dem ut. I praksis må batteriet sikres, utlades, demonteres og sorteres før fraksjonene kan få verdi videre i systemet.

Det gjør batterigjenvinning til noe langt mer sammensatt enn en god idé om sirkularitet. Kvaliteten på fraksjonene avgjør hvor mye energi som må brukes videre, hvilken pris materialene kan oppnå, og hvor robust økonomien i modellen blir. Det som på avstand kan ligne et opplagt råvarecase, blir på nært hold industriell presisjon, sikkerhetsarbeid, logistikk og markedsbygging i samme operasjon.

Forretningsmodellen på divanen

I mer enn tjue år har vi jobbet med forretningsmodeller, innovasjon og sirkulære caser. Vi har møtt mange ledere og virksomheter som kommer inn med en idé som virker både riktig og opplagt. Skipsstål bør kunne bli byggematerialer. Brukte bildeler bør kunne bli en normal del av skadeoppgjøret. Batterier fulle av kritiske råmaterialer bør kunne bli nye råvarer.

Vanskelighetene kommer gjerne til syne når ideen skal flyttes fra pilot, prosjekt og prinsipp til drift. Da handler det ikke lenger bare om at ressursen finnes, eller at gjenbruk høres riktig ut. Noen må vite hvem som har ressursen, når den kommer, hvem som betaler for innsamling og transport, hvem som tar risikoen hvis noe går galt, hvilken dokumentasjon som følger med, hvem som kjøper materialet etterpå, og hvor stort volum som trengs før økonomien tåler vanlig drift.

Det er slike spørsmål som gjør sirkulære forretningsmodeller krevende. De handler om teknologi, men også om koordinering. De handler om råvarer, men også om kvalitet. De handler om miljø, men også om marginer, risiko, timing og aktører som må lære nye roller i samme verdikjede.

For Hydrovolt er dette en praktisk utfordring hver dag. Norge har mange elbiler, men foreløpig er bare en liten del av dem vraket. Markedet kommer, men det kommer ujevnt, og samtidig vokser variasjonen i batterier fra elbiler, elsykler, tungtransport, ferger, energilagring og maritime systemer. Flere formater gir flere muligheter, men også flere sikkerhetsrutiner, mer dokumentasjon og mer kompleksitet i håndteringen.

Skala gir volum, men den gir også forskjeller som må håndteres. Det er en av grunnene til at sirkulærøkonomi ofte ser enklere ut i teorien enn i industriell drift.

Verdikjeden må lære

Hydrovolt kan ikke hente ut verdien alene. Biloppsamlere, verksteder, produsenter, transportører, forsikringsselskaper, maritime aktører og myndigheter må forstå sin del av kjeden. Innsamling, merking, emballering, dokumentasjon og design avgjør hvor effektiv gjenvinningen blir, og små feil tidlig i kjeden kan gjøre arbeidet dyrere, tregere eller mer risikabelt senere.

Produsentene sitter med en særlig viktig nøkkel. Batterier som er vanskelige å demontere, dårlig dokumentert eller konstruert uten tanke på neste liv, gjør råvarene dyrere å hente ut. Valg som tas i designfasen, kan derfor få store konsekvenser mange år senere, når batteriet ikke lenger sitter i bilen, fergen eller energilageret det opprinnelig ble laget for.

Det er her batterigjenvinning blir business. Verdien ligger ikke bare i teknologien som åpner batteriet, men i hele systemet som gjør det mulig å hente, sikre, sortere, dokumentere, selge og bruke materialene på nytt. Ny business oppstår når et problem får en pris, råvarene får en vei tilbake, og mange aktører lærer å gjøre en krevende operasjon igjen og igjen.